Året skulle bli 2004, før den første norsk eide og norsk oppdrettede Shih Tzu tok turen over dammen. 

Og det var ikke hvilken som helst Shih Tzu heller. Det var faktisk mestvinnende veteran 2003!

N Ch Kimili`s Goldknight er hans navn. Men blant venner er han kjent som "Zimba".

"Zimba" begynte allerede på høsten i år 2003 å planlegget turen til England. Masse papirer måtte ordnes i god tid. Ikke nok med at han hadde et registreringsnummer, han måtte jammen få seg et til. Men det hadde faktisk et mye finere navn: "Authority to Compete". Nå skulle han, som hadde reist Norges land rundt på utstillinger, søke om å få konkurrere. Rart. Men regler er regler. "Zimba" sendte en søknad til The Kennel Club, og fikk selvfølgelig et slikt nummer. Det kriblet litt i magen på "Zimba". Føltes nesten som om han hadde maur i beina og magen. Tenk han skulle reise over dammen med fly. I lasterommet. Litt skremmende kanskje. Han som var mammas gutt, og alltid fikk være inne i flyet sammen med henne. Men opplevelsen av å skulle delta på en så fantastisk utstilling, og samtidig være det første norsk eide Shih Tzuen var viktigere enn det. Han hadde jo sitt trygge gode bur, så lasterommet  var ingen hindring.

Med nypusset fullt tannsett med hvite fine tenner, mammas veske full av papirer, og en dame som hadde ordnet det meste av praktiske ting bar det av gårde. Han skulle karteres, slik at han kom seg til England.  Så oppsto det et lite problem. Buret hans hadde ikke riktige hull og var for lavt også. Ja, du leste riktig. I enden av burdet må det være runde hull. Hull for lufting kalte de det. Det var nå ikke akkurat til Sahara han skulle, og han hadde ikke noen problemer med at buret ikke hadde runde luftehull bak ved rumpa hans. Man kan jo få blærefeil av trekk der, spesielt når man blir eldre. Men regler er regler. Mamma måtte pent finne seg i å kjøpe et nytt bur, selv om han helst hadde sett at han fikk beholde sitt eget hus.

Reisen til Heathrow Airport gikk fint, men det tok lang tid før han fikk komme til mammaen sin. Faktisk nesten fire-fem timer.  Alle papirene hans skulle jo sjekkes, før han offisielt fikk komme inn i England. Selv om det tok noe tid, gikk det greit. Han hadde jo følge av flere andre hunder fra Norge som han hadde pratet med i lasterommet og de kunne norsk. Den engelsken han kunne var stort sett: very, nice, beautyful, topline, head, tail, movment osv.....Man kom liksom ikke så veldig langt med den engelsken. Det tok veldig lang tid, den papirmøllen i England, men han og noen andre hunder fikk springe i en luftegård i mellomtiden, så det virket sikkert lenger for de to som sto og ventet på han.

Langt om lenge var de på tur til hotellet. Ved innsjekkingen på hotellet, kom mammaen hans sitt reisefølge i kontakt med en koselig dane fra Skottland.  Audrey Johnston var hennes navn. Hun nærmest "adopterte" det tobente følget hans. De kunne alle se at hun var en voksen dame. Torsdags morgen delte de drosje og reiste da sammen til Crufts utstillingen alle fire. Ved ankomst tok denne koselige damen buret hans, og insisterte på å bære det inn. Mammaen til "Zimba" prøvde  å si at hun kunne bære det selv, men Audrey insisterte. Ved inngangen pratet den koselige damen noen ord med de som sto der, og spaserte så rask inn i hallen. Reisefølget hans måtte bare passe på å holde følge med han. Det var nesten så han forsvant fra dem. De ble litt heftet i døren med å vise obligatoriske billetter som de hadde kjøpt på forhånd, før de fikk gå inn. I ettertid har det gått opp for alle, at i og med at hun bar buret inn, slapp hun faktisk inn gratis! Denne koselige damen snek seg med andre ord inn, med hjelp av han. "Zimba" måtte no flire litt. Det var sikkert ikke første gangen hun gjorde det. Men så var det i år den 54! gangen hun deltok på Cruft også.

Det var et fantastisk syn som møtte dem. Hunder og såkalte "båser" hvor hver hund hadde sin egen oppstillingsplass. Audrey fant rimelig fort plassen hvor de skulle stå. Mammaen hans begynte å stelle han, og akkurat da virket som om han var på en helt vanlig utstilling egentlig. Men det var veldig mange hunder som var helt lik han der. Når han tenkte etter trudde han ikke at han engang hadde så mange "Shih Tzu- venner" fra før. 219 hunder som pratet et helt annet språk, men allikevel så ut nesten som han. Bedømningen tok tid, selv om ingen fikk noen kritikk. Når han skulle i ringen måtte han stille i "Open Breed". Ikke noen veteran klasse denne gangen, nei. I hans klasse var det 16. hunder, og han ble stolt plassert som reserve, noe som betyr at han ble den fjerde beste i klassen. Han fikk en kjempefin plakat. "Zimba" og de tobente var kjempefornøyd. De som ikke ble plassert i klassen hans gikk faktisk ut uten noen ting. De viste ikke engang om dommeren likte de eller ikke, siden ingen får kritikk. Kanskje de var langt i fra, kanskje de nesten klarte det, hvem vet?

  "Zimba" & Hildur

Denne Skottske damen kom etter en stund tilbake der hvor de sto oppstilt. Hun hadde da med seg flere bæreposer med ting. "Zimba" tenkte at hun måtte ha brukt svært mye penger. Men hun hadde ikke det. Posene innehold kun prøver på diverse hundeprodukter som selvfølgelig var gratis. Denne damen kunne jammen ordne seg. Etter en stund ønsket mammaen hans Hildur og reisefølget Øyfrid å ta seg en røyk. Men han skulle så gjerne ha vært å tisset. Han hadde vært å tisset der en gang tidligere den dagen. I en innendørs luftegård, med sagspon. Var helt merkelig syntes nå han. Den snille damen sa at hun kunne ta han med å tisse. Han gikk glad og fornøyd av gårde med denne koselig damen. Men hva er det som skjer? Plutselig stoppet de begge opp for at hun skulle prate med en mann. Skulle de ikke gå på sagspon for å tisse? "Zimba" tenkte: " Du har ikke tid å stå å prate engelsk med den mannen, når jeg MÅ tisse" Plutselig dro damen han med i en helt annen retning enn luftegården med sagspon...... Grønt gress?! Ja, han så virkelig nydelig grønt gress. Å det var fint å tisse i. Det viste seg faktisk at denne damen hadde gått for å praten med en av de som arbeidet med utstillingen om at han måtte få gå UT og tisse. Han kunne ikke tisse i sagspon med den nydelige pelsen hadde hun sagt. Selv om reglene er slik at når en hund først er kommet inn på utstillingen, skal hunden ikke få forlate området før etter klokken 17.00 den dagen. Tenk: At på en utstilling med over 22 000 hunder er han sikkert den eneste som fikk tisse ute. Nå viste det seg i ettertid at denne damen, Audrey Johnston, faktisk var en dommer, som til og med har vært i Norge og dømt Shih Tzu tidligere.

Etter hvert som de ble mer kjent med denne koselige damen, ble de alle mer og mer imponert. Hun kjørte motorsykkel, eide og oppdrettet fremdeles mini puddel, og var på Crufts for 54. gang som nevnt. Hun var også der for å se på en puddel som hun hadde oppdrettet tipp-tipp-tipp oldeforeldrene til skulle delta. Når reisefølget hans var sliten etter å ha gått rundt og sett, ja, da gikk denne damen en runde til. Hun var nesten en veteran akkurat som han selv. Ja, for "Zimba" nevnte vel til dere alle om at hun faktisk var født 24. august i 1920!

De reiste senere tilbake til hotellet. Sammen selvfølgelig. Og fortsatte å ha en koselig dag. Bildet nedenfor viser denne koselige damen og selve organisatoren for at han i det helt tatt kom seg til England, med tanke på det praktiske. Bildet er tatt når de sitter å slapper av etter en lang dag .

Denne koselige dagen tok til slutt en ende, og neste dag skulle han bli med dette norske reisefølget hans til noe de kalte Bicester. En plass på det "engelske bondelandet", med masse butikker med moteklær, og opptil 70% avslag i forhold til priser andre steder. Den koselige damen skulle reise hjem til Skottland den dagen, da det dessverre inntraff en ulykke med en av barna hennes. Men hun ville ikke dra før hun hadde fulgt de på toget til Bicester. Hun vinket de av gårde, og mer så han ikke til henne. Men heldigvis hadde mammaen hans fått adressen, så hun kunne sende brev og bilder. Men det måtte skrives på norsk var beskjeden. Slik at hun kunne ta det med seg på universitetet og få de til å oversette det.

Pengene fikk fort ben å gå  på i Bicester, og etter å ha gjort mange kupp, la de seg til å sove på et koselig hotell. Neste dag bar det tilbake til gode gamle Norge.

Historien kunne lett ha sluttet her, men nei. Denne mannen som er godt kjent i Norges land, og kalles "Zimba" blant venner fortsatte å reise på utstillinger etter at han kom hjem. 14. april i 2004 fylte han 8. år. Men til tross for alderen var han som en ungdom i ringen. Og på den viktige dagen. Den dagen kvalifiseringen til Crufts i 2005 fant sted slo han til igjen! Han av alle, slo ut ungdommen og ble BIM. Han trengte ikke lang tenkepause. 10. mars 2005 skal han reise over dammen igjen. Men nå skal han få følge av andre Shih Tzuer som også ble kvalifisert den dagen. Det blir koselig. Han har bestilt plass allerede, og gleder seg for igjen å kunne gå på det grønne gulvet. Nå skal det skrives brev på norsk til Skottland, og han håper at den koselige damen igjen kan ta han med ut på gress å tisse, så han slipper å tisse i sagspon!

Historien er skrevet av Kjersti Sollien Iversen, etter hjelp og tillatelse fra Hildur J.Johnsen.